Frie Fuglers Forlag, Postboks 69 Bøler, 0620 Oslo. E-post: post@frie-fugler.no Tlf. 909 21 575

 

> Frie Fuglers Forlag

> Byoriginaler, oversikt

Ole Andreas Kopreitan
Fredsaktivisten
(1937 - 2011)

(Artikkelen er hentet fra boka "Byoriginaler og personligheter i Oslo" og er lagt ut i sin helhet i forbindelse med Ole Kopreitans bortgang 23. januar 2011)

Atomvåpenfri sone på Karl Johan

Den ene dagen står den hvitskjeggete aktivisten på Karl Johan og ­selger buttons og diskuterer atomvåpen, den neste er han iført dress og slips og er representant i FNs nedrustningssesjon og nyter ­inter­nasjonal anerkjennelse. Ole Kopreitan har stått med sin barnevogn full av fredsbudskap på byens paradegate siden 60-tallet.

Politikerne kommer seg bare ut på gata et par uker før valget annethvert år. Jeg er der hele tida! sier ­aktivisten. – Politikerne og organisasjonene løper i flokk for å få innpass i ett og annet TV-program, men uteblir fra den beste kanalen til folket, nemlig gata, sier han, og mener folk savner å se en levende politiker som står for noe.

Der fiskestimene møtes
Kopreitan bruker derimot arenaen til fulle. Hver fredag og lørdag hele året er han å se i krysset Karl Johans gate/Nedre Slotts­gate med vogna fullastet med politisk ­materiell. Gågatekrysset kaller han det gylne snitt mellom Steen & Strøm og Hennes & Mauritz. Her rigger han opp sin rullende krambod for fred og nedrustning, setter opp salgsbukker med plakater og postkort, heiser «Nei til atom­våpen»-flagget og legger fram brosjyrer og merker.
  – Jeg må stå der fiskestimene møtes, der forbrukerdyrene går, sier han og er ikke redd for å dele plassen med både gatesangere og aktivistkollega Pål Jensen. De to regnes som Karl Johans «Knoll og Tott». Pål Jensen har sine merker sirlig og oversiktlig sortert i sin vogn, mens Ole Kopreitan appellerer mer til gullgraverne med sitt materiell.
  – Her er det som steinene på stranda, skal du finne noen fine, noen som passer for deg, må du grave og lete, sier han. Og hvor mange ulike tekster og typer merker han har aner han ikke og bruker også da sammenligningen med steinene på stranda.

Fra «liten og søt» til «bush er bæsj!»
Den tidligere NRK-journalisten Lars Jacob Krogh skal i sin tid ha sagt til fredsaktivisten at han var villig til å kjøpe et jakkemerke hvis det fantes ett slagord som begynte med «Ja til...». Storsmilende i skjegget fant Kopreitan et merke med påskriften «Ja til pedalkraft». Siden den tid har han utvidet assortimentet med «Ja til nei»......
En button er en enkel måte å vise sin mening på, og Kopreitan beskriver en typisk kunder slik:
  – Ei jente kan stå lenge og rote i buttonhaugen og velger seg et merke med en ufarlig tekst som for eksempel «Jeg er liten og søt». Ved neste besøk finner hun kanskje fram «Snille piker kommer til himmelen. Vi andre kommer dit vi vil». Og neste gang hun kommer innom vogna kjøper hun «Ut av NATO» eller «Free Vanunu» og da er høyeste nivå nådd, humrer Kopreitan og mener folk leter til de finner det han kaller folks politiske kammertone.
  Aktivisten forteller om FrP-sympatisører som først tror de har funnet «sitt» merke, men så oppdager «skrivefeilen»; Det står ikke «Fremskrittspartiet» men «Feilskrittspartiet», og det kan resultere i et istykkertrampet merke eller to. Men noen særlig større aggresjon ved vogna, opplever Kopreitan sjelden. Det eneste var butikkeieren på Karl Johan som ikke delte Ole Kopreitans syn og var lei av å ha aktivistboden som nærmeste nabo og veltet vogna så merker og løpesedler lå strødd. Men det likte ikke de mange fredelige sympatisørene, og butikkeieren måtte flykte under et regn av «fy»-rop og Kopreitan fikk god hjelp til å samle opp materiellet igjen.
Et merke har portrett av Carl I. Hagen montert inn i en sædcelle, med teksten «Bruk kondom, det fødes FrP’ere hver dag». Hagen selv oppdaget merket på en av sine turer innom Kopreitans vogn og humret og konstaterte at «Ja, vi FrP’ere er jo så virile...».
Også Mikhail Gorbatsjov har vært innom barnevognstanden. Tidlig på 80-tallet var han og kona Raisa på Grand. På vei ut snublet de over vogna som da var stasjonert like utenfor hotellet. Presidentparet bet seg spesielt merke i buttonsen med portrettet av landsmennene Jelena Bonner og Andrei Sakharov.
  – Og dette flirer alltid sivilspanerne av, sier Kopreitan og holder opp merket med teksten «Forby politiet». Et merke i samme gate har teksten «Hjelp politiet – bank deg opp sjøl».
  Ole Kopreitan har liten tillit til og respekt for politiet og øvrigheta. Under den kalde krig var myndighetene sikre på at fredsaktivisten representerte en fare for rikets sikkerhet, og sørget for kontinuerlig telefonavlytting. Til og med Kopreitans sjuende sans fant han kopier av da sikkerhetspolitiet på 90-tallet måtte frigi opplysningene som lå i mappa hans. Politiet mente også han planla å sprenge USAs ambassade i Oslo i lufta. Med dynamitt.
  – Jeg har hatt overvåkningspolitiet som personlig «guvernante» i minst 30 år, sier Kopreitan som fikk 60.000 kroner i erstatning for den ulovlige overvåkningen.

Aksjoner og demonstrasjonstog
Aktivisttilværelsen startet med Påskemarsjen på slutten av 50-tallet. Atomvåpenmotstandere fra hele Europa samlet seg til demonstrasjonsmarsjer. Seinere var Kopreitan sentral i demonstrasjoner mot vesttysk statsbesøk i 1961 da den atomvåpenpositive forsvarsminister Franz Josef Strauss kom på norgesbesøk. Også under tennislandskampen mellom Norge og Sør-Afrika i 1963 stakk Kopreitan og co. kjepper i de apartheidvennlige hjulene til arrangørene. Likeledes var Kopreitan på plass under teaterstykket «Moralsk opprustning» som ble vist på Folketeateret i 1958-59. Stykket latterliggjorde fredsaktivister og Kopreitans medsammensvorne gikk til motangrep fra salen væpnet med dommerfløyter, tennisballer og hvite mus.
  Videre har han gått i bresjen for militærnekting, mot Vietnamkrigen, for verning av Alta-vassdraget, mot oljeboring nord for 62. breddegrad og for løslatelse av den israelske atomfysikeren Mordechai Vanunu.
  – Felles for aksjonene på 50- og 60-tallet, var at pressen var helt uinteresserte. Men med det samme det kom til konfrontasjon med politiet, og kanskje arrestasjoner var journalistene på plass. Men de var fortsatt ikke interessert i det demonstrasjonen gjaldt, kun i politiaksjonene, erfarte Kopreitan og hans kumpaner.
partipolitikk, nei takk!
Kopreitan vekselvis nikker, rister på hodet og småhumrer av ulike merkelapper som er satt på ham: Yrkesraddis, samfunnsengasjert, ildsjel, entusiast, byoriginal, overvintret 68-er, miljøfrik.....
  – Jeg er genuint nysgjerrig på mennesker og samfunnsforhold, men kall meg i alle fall ikke idealist, sier han og mener denne betegnelsen beskriver en for snevert tenkende person som ikke er mottakelig for innspill.
Partipolitikken gjorde Ole Kopreitan seg ferdig med da han gikk ut av Sosialistisk Folkeparti (SF), forløperen til SV, i 1969. Da hadde han vært partisekretær i to år og før det leder av SUF, Sosialistisk Ungdomsforbund.
  Kopreitan trives som venstresidas upolitiske aktivist. Partipolitikken betegner han som begrensende og han har funnet seg langt bedre til rette med sitt tverrpolitiske arbeid.
  Etter endt fartstid i SF, var det Folkebevegelsen mot EEC han engasjerte seg i og fra slutten av 1970-tallet var hans arbeidsgiver Nei Til Atomvåpen hvor han fortsatt er daglig leder. Og uansett hvilken organisasjon Kopreitan har hatt i ryggen, har barnevogna på Karl Johan vært hans viktigste talerør. Her har han kunnet flagge sine hjertesaker gjennom løpesedler, plakater, buttons og underskriftskampanjer.

Stridsbarnevogn mot atomvåpen
Hvor mange barnevogner har han slitt ut?
  – Jeg teller verken år eller barnevogner, men det har blitt mange, konstaterer Kopreitan. Den første var hans egne tvillinger Elin og Ares fravokste dobbeltvogn. Og før det dekket en kasse med hjul aktivistens behov, etter en idé fra Fremtiden i våre hender, minnes Kopreitan. Han beskriver barnevogna som både praktisk og symbolsk, ved at den representerer noe av det mest sårbare ved oss; barna.
  Gateaktivisten har levd en noe omflakkende tilværelse. Han har stått med sin rullende salgsbod både nederst i Lille Grensen og i Spikersuppa. 1. mai har han fast oppstilling på Youngstorget i hjørnet mot Folkets hus. Nå har han slått seg til ro på Karl Johan, men det er ikke alltid så lett å holde seg innenfor lovens grenser med en slik virksomhet; Etat for bolig og eiendom har sagt OK så lenge standen står på et fast sted, mens politiet har gitt klarsignal under forutsetning av at barnevognstanden blir trillet rundt omkring........
  I 2007 kom en ny firehjuling inn i Kopreitans stall; en solid tralle gitt av Fagforbundet. Nå var det slutt på små barnevognhjul som snublet i trikkeskinnene på vei fra basen i Youngs gate til standplass på Karl Johan. Samarbeidet med LO og Fagforbundet illustrerer Kopreitans mange allianser. – Her kommer sak og mål langt foran snevre politiske grenser, sier han.
  En periode hadde han en bil som rullende lager for materiellet – den ble skjøvet inn på Stortings plass med håndkraft, ikke bare for å skåne naturen for eksosutslipp, men også fordi motoren ikke alltid lot seg starte!
  Når Ole selv ikke kan stille opp som vognfører en lørdag, har han gode hjelpere som trår til. Men til antydningen om at Stein Lillevolden og Blitz-folket kanskje blir arvtager til hans stand, rister han på hodet. Han ønsker ingen sammenligning mellom sine aktiviteter og Blitz; – De er ikke analytiske og orienterte nok, mener Kopreitan som aldri ville godtatt voldelige aksjoner. –..Blitzerne lar dessverre middelet ødelegge for målet og har ikke klart å finne den balansen som vi fant på 60- og 70-tallet, sier han men kjenner likevel igjen både engasjementet og mange av sakene.
  Selv er Kopreitan langt fra moden for noe museum, men en av de første barnevognene hans har fått plass på Eidsvoldsbygningens museum, «Eidsvold 1814». Her står den fullt rigget med merker og brosjyrer og pengebøsse for betaling. – Som en Hellige Olavs brønn i Nidaros hvor folk kaster ned penger, kommenterer Kopreitan og synes det er godt å se at den gamle barnevogna gjør nytte som selvbetjeningsstand.
For påfyll av merker og materiell i Eidsvoll-filialen, har ikke Kopreitan lang vei. Mesteparten av tiden etter han flyttet til Østlandet har han bodd på Råholt ikke langt unna.

Politisk møtested
Livet rundt barnevogna kan grense til et organisert gateteater. Når noen stopper opp, ser andre at her er det noe interessant og så stopper de også.
  – Våre kampanjer eksponeres for tusener av mennesker gjennom et år, sier Kopreitan og anslår at mellom 500 og 800 personer er innom vogna i løpet av en god lørdag. – Noen står der bare noen minutter, andre i en halvtime eller mer, sier han.
  I Kopreitans verden er det kort vei fra idé til handling – han kan stå og trykke 5000 løpesedler ene natta som han neste dag deler ut fra sitt mobile gatekontor. – Kontakten levende mennesker i mellom er viktig som aldri før, understreker han.
Grunnen til at Kopreitan har anlagt sitt flotte helskjegg var i følge politisk motstander Chr. Christensen, «CC» i Morgenbladet, å påvirke folk gjennom deres barn. Med et stort glimt i øyet skrev CC til Kopreitans 50-årsdag følgende: «Når han står på Stortings plass med sitt brosjyredekkede langbord mens juletreet er tent på Universitetsplassen, strømmer barn til ham. De forveksler ham med julenissen. Og han har gaver til dem, små bøker som mamma og pappa må forklare innholdet i.»
Inge Eidsvåg, forfatter og Nansenskolelærer, beskriver i boka «Det er for sent å være pessimist nå» Ole Kopreitans aktivitet på Karl Johan som et politisk møtested og en tankesmie. «Uten Oles innsats ville mye av engasjementet som blir tent her aldri kommet for en dag», sier han. Eidsvåg sammenligner Kopreitan med de tidligere omgangsskolelærerne: «De bar skolen med seg på ryggen, hadde tavler og grifler, bøker og blekkhus. Ole har barnevogna.»
  – Ungdom i dag er politiske frilansere som ikke engasjerer seg i flokk. Ungdommen må møtes på egen arena, og det kan gjerne være i gata, mener aktivisten og tror mange unge nettopp får sin gryende politiske interesse ved hans vogn på Karl Johan. – Dette er markedstilpasset politisk ­opp­læring, sier han.

Lærer i livets skole
Når det gjelder opplæring, vet Ole Kopreitan hva han snakker om. Han har utdannelse fra Sagene lærerhøyskole, men den tradisjonelle lærerkarrieren ble kort. Elever, foreldre og kolleger på Røyken skole likte dårlig at Kopreitan forfektet et syn på skapelsesberetningen som innbefattet flere muligheter enn Adam og Eva. Da fikk han sparken og ble heltidsaktivist.
  – Men jeg er mer lærer nå enn noen gang! Er lærer i samfunnsfag i livets skole. Og mine «elever» kommer frivillig og søker kunnskap, sier han.
Og når ikke elevene vil komme til ham, kommer han til dem. Mange uker i året farter han land og strand rundt og holder foredrag om verdenspolitikk, atomvåpen og fredsarbeid for videregående skoler.
  Ole Kopreitan er født i Stavanger og oppvokst på Hitra. Faren var misjonsprest på Madagaskar, men døde da Ole bare var tre år. Som 20-åring kom han til Oslo som sivilarbeider og har siden hatt base på Østlandet. Han tok universitetsutdannelse i historie, psykologi og pedagogikk, en nyttig bakgrunn for en som har latt det bli sin livsoppgave å «misjonere» for en fredeligere verden.

Irriterende rusk i øyet
Ole Kopreitan har gått fra å være et irriterende rusk i øyet, til å bli en institusjon. For 50 år siden ble han overvåket av sikkerhetspolitiet, nå får han støtte fra Utenriksdepartementet til å delta på internasjonale fredskonferanser.
  – Jeg opplever at Kåre Willoch nå er en god alliert, sier han fornøyd, men medgir at fiendebildet og verdenspolitikken har forandret seg. Likevel er atomtrusselen større enn noen gang, advarer han, og gir en historisk oppsummering:
  – Atomvåpen var eneste trøst mot de skumle russerne i etterkrigstida. Organisasjonen «Kampanjen mot atomvåpen» ble stiftet, det ble en delvis prøvestans i 1963 og foreningen gikk under jorda fram til slutten av 1970-tallet. I 1979 kom «Nei til Atomvåpen» på banen, men folk ble beroliget da Gorbatsjov kom med sin nedrustningsplan i 1985. Etter nye runder med nedrustning kunne ikke jorda ødelegges 100 ganger med eksisterende atomvåpen, men bare 30 ganger, ler Kopreitan tørt.
I Norge er over 90 prosent av befolkningen mot atomvåpen, så han er langt fra aleine om sitt syn.
  – FN har i alle år også vært mot atomvåpen, mens sikkerhetsrådet i FN har vært for. Og så lenge det er Sikkerhetsrådet som bestemmer, og de faste medlemslandene her – blant annet USA og Frankrike – har vetorett, er det vanskelig å få endret holdningen, forklarer han.
  – Hvis ikke vi tar knekken på dem, tar de knekken på oss. Slik karakteriserer Kopreitan dagens atomvåpensituasjon.

Internasjonale konferanser
Årlig holdes verdenskonferanse mot atomvåpen i Hiroshima og Nagasaki og Kopreitan har vært med hvert år siden første samling i 1990. Fredsbevegelsen i Japan står bak, og hit kommer fredsaktivister fra hele verden sammen med stråleskadde etter prøvesprengninger for å minnes bombingen under krigen og diskutere nedrustning.
Kopreitan har oppnådd internasjonal anerkjennelse og har vært med på Nedrustningssesjonene i FN flere ganger. Med slunken lommebok og lite organisasjonskroner i ryggen, er det godt å være vant med et enkelt levesett hjemmefra. En gang fikk han rimelig innlosjering i en ombygget kullbinge i en kjeller i New York. Ellers foretrekker han ungdomsherberger. – Det er her ute blant folk du lærer noe og får de nyttige kontaktene, sier han.
  Under en konferanse i Athen, rykket det litt for mye i gateaktivistfoten. Han fikk tak i tre store pappesker fra en butikk, satt disse sammen og stilte seg opp med sin provisoriske stand utenfor parlamentet i byen. Et utvalg fredsmerker og internasjonalt materiell ble funnet fram, og han var i gang med merkesalg og fredsprat akkurat som hjemme på Karl Johan. Tiggerne i området var imponert over at det lokale politiet lot Kopreitan stå der mens de var vant til å bli jaget bort med det samme de stilte seg opp. Det ble noen ekstra drakmer i reisekassa etter noen timer med buttonsalg i Athen.
Nei til Atomvåpen hadde en gang 350 lokallag, nå har de ca. 20. Men på spørsmålet om han ikke går lei av sitt stadig ­ivrige engasjement, svarer Kopreitan raskt: – Jeg er som en hangglider, utnytter oppadstigende luftstrømmer og tar det med ro ellers. Jeg har en overbevisning, den legger jeg ikke til side. Det er viktig at hver og en bidrar med det lille en kan.
  Og han har blitt hedret for sin innsats: I 2002 fikk han Zola-prisen som deles ut årlig av Foreningen til fremme av sivilt mot. I statuttene til prisen heter det at den skal deles ut til «personer som åpent og uredd har avdekket eller motarbeidet forhold som truer menneskeverd, demokrati og rettssikkerhet i Norge.» Andre som har mottatt prisen er Kadra Noor, Gunnar Stålsett og privatetterforsker Tore Sandberg.

Kanotur på hurdalssjøen
Ole Kopreitan, eller Ole Kopp som han kalles blant venner, lever et nøkternt liv. Det sies at han ikke har kjøpt ny skjorte på 15 år. Han er glad i brød med geitost som gjerne kan ha ligget en god stund i matpakka. Kontoret er møblert med kasserte møbler fra andre organisasjoner og firmaer i nabolaget. Han har bare et fåtall klesplagg, men likevel mer enn nok, mener han, og går ikke av veien for å fornye garderoben gjennom et besøk på Fretex eller et loppemarked. Han har blitt karakterisert som nøktern mot seg selv, men raus mot andre.
  – Jeg er priviligert som kan holde på med noe jeg liker, sier Kopreitan som synes det å stå på Oslos paradegate en sommerdag mens andre har ferie, er helt topp. – Ferie er jo å få nye opplevelser og å møte nye mennesker, og det gjør jeg hele tida, sier han.
Men hvis han skal få velge drømmeferien må det bli en kanotur på Hurdalssjøen med minimum av bagasje. Og i sekken ligger det sikkert et grovbrød og en geitost. Det må til! Enklest mulig.

Artikkelen er skrevet av Even Saugstad og hentet fra boka "Byoriginaler og personligheter i Oslo" (2008), Frie Fuglers Forlag