Frie Fuglers Forlag, Postboks 69 Bøler, 0620 Oslo. E-post: post@frie-fugler.no Tlf. 909 21 575

 

> Frie Fuglers Forlag

> Byoriginaler, oversikt

 

(Forord til boka "Byoriginaler og personligheter i Oslo")

Anonyme kjendiser
Hvor har det blitt av byoriginalene? Har Oslo blitt en så stor by at det ikke er plass til folk som stikker seg litt ut? Har samfunnet blitt så gjennomregulert at vi ikke kan godta folk som er litt annerledes? Jeg tror Oslo og andre byer alltid vil ha byoriginaler, men de er kanskje ikke så lett å få øye på i dag som før.

Byoriginaler er synlige - enten de vil det eller ikke. Noen har alltid hatt behov for å stikke seg fram, bli lagt merke til. Mens andre blir lagt merke til selv om de ikke ønsker det. Luse-Frantz var en typisk representant for den siste kategorien. Advokat Hermansen, El Jucan og Snipp-Møller var eksempler på de som likte seg i rampelyset, de som nøt å være synlige i bybildet. En annen kategori byoriginaler er de som har et budskap, noe de ønsker å formidle, slik redaktør Mehlum i «Nu» gjorde for over hundre år siden og slik Ole Kopreitan og Pål Jensen gjør med sine miljøstands på Karl Johan i dag.

I 1964 ble vi alle et nummer i rekka – personnummeret ble innført. Kanskje det var med på å undergrave vår personlighet? Det var slutt på Lars i Svingen og Kari med beinet, nå hadde vi fått nummer, som om vi var en bil. Eller ku. Løsgjengerloven – lov mot løsgjængeri, betleri og drukkenskab av 31. mai 1900 – har vært i virksomhet på hele 1900-tallet og opphørt først 2006. Dette kan også ha innvirkning på hvor synlige eller usynlige byoriginalene er. Mange av dem har levd på en slik måte at deres livsførsel uten fast bopel har vært ulovlig. Institusjonene har nok også tatt vare på mange av dem som for 20 - 30 år siden ville fått «byoriginal»-betegnelsen – vi vil ikke ha raringer rekende rundt i gatene, de har det bedre på et «hjem». Og det hadde de kanskje også. Men det er ikke tvil om at ho’ Aagot, krokryggen med rullatoren, beriket hovedstaden med sin stadige rusling og pludring rundt i byen. Og det er vel også helt sikkert at byturene ikke minst ga Aagot selv et rikere liv enn hvis hun skulle vært innesperret på et pleiehjem.

Det spinnes ofte myter og historier rundt byoriginalene. Mange handler om penger, mange handler om kjærlighet. De fleste slike historier bunner nok ofte i at «vi vanlige» ønsker å forklare det uvanlige. Vi har en hang til å gi en begrunnelse på hvorfor han eller hun ikke oppfører seg helt som andre, og kanskje til og med ønsker å være litt annerledes. Noen av historiene kan ha en snev av sannhet, som at Luse-Frantz hadde en del penger på bok da han døde. Andre er vel tydeligere fantasispill, som at det skal ha vært et kjærlighetsforhold mellom Homansbyens Dronning og Luse-Frantz. Atter andre rykter kan ha sin bunn i originalens egne uttalelser; Wergelandsgutten visste at hvis han utbroderte historiene om sitt liv, fortalte om kontakt med konger og andre storfolk, kunne det vanke noen ekstra skilling og kanskje nok en dram.

Ikke mange vet at Lars Saabye Christensen startet sin forfatterkarriere med å lese sine egne dikt på Karl Johan på 1970-tallet. «Grønt lys» var navnet på diktsamlingen som den nå så kjente forfatteren hadde fått stensilert opp og forsøkte å selge til forbipasserende. Hvem vet – hvis Saabye Christensen ikke hadde slått igjennom, hadde han kanskje fortsatt stått på byens paradegate med sine diktsamlinger. Og kanskje han hadde fått sitt eget kapittel i denne boka.

Et tankekors er det at originalene ofte får større oppmerksomhet etter sin død enn mens de lever. Horder av Oslo-borgere valfartet til Luse-Frantz sin begravelse for å vise denne anonyme skrapsamleren, som folk knapt nok kjente døpenavnet til, den siste ære. De fleste originalene som er omtalt i denne boka fikk fyldige nekrologer i avisene etter sin død, men mens de levde var knapt nok noen interessert i å skrive om dem eller stoppe opp og slå av en prat på gata. Hyggelige unntak fra dette er Einar «El Jucan» Olsen og advokat P. G. Hermansen som begge fikk sine fyldige bøker (hhv. biografi og bildebok) lenge før de døde. Ho’ Aagot kunne også oppleve å se filmen om seg selv på TV.

«En viktig del av bybildet...», «En fargekladd for byen», er betegnelser som gjerne er brukt om byoriginalene. Men finnes det fortsatt byoriginaler om 20 år? Eller 100 år? Flere av byoriginalene som er omtalt i denne boka har i media og andre steder blitt betegnet som «den siste byoriginal». Men vi ser at det stadig kommer nye til. Og byen vil trenge nye byoriginaler og originalene vil trenge byen.

Er det positivt eller negativt å bli kalt for byoriginal? Byoriginalene er og var individualister, kanskje mer enn andre. Men de fleste var også sosiale mennesker. Ikke alle hadde så mange nære venner, men til gjengjeld et stort nettverk av kjente. Og i dagens Norge og ­dagens Oslo er det unektelig bedre å være en i øyenfallende original enn en blek kopi.

Alle byer og områder har hatt – og vil ganske sikkert alltid ha – sine originaler. Sandefjord hadde sin Fea, på Tjømme var Finmaler’n. Sparknekt og Pølsepetra holdt til i Moss. I ­Bergen fant vi Piddien, Finnemann, Hysekjeften og Snaps-Olsen. I Kristiansand holdt Kjutta til og mellom Hamar og Eidsvoll kunne man treffe på lofferen som gikk under navnet E6’n. Og Ålesund har Mannen med krakken. For å nevne noen.

Er det godt for «oss andre» å ha noen som er litt annerledes? Noen å se opp til – eller ned på? Den fallerte og eksentriske advokaten P. G. Hermansen fra Bøler sa det så treffende: «Det bor en Hermansen i oss alle. Spørsmålet er ikke om man skal godta eller forkaste Hermansen, men i hvilken grad man skal tørre å slippe sin Hermansen løs».

Personene som presenteres i denne boka er bare et lite utvalg av de som kan karakteriseres som byoriginaler i hovedstaden. Langt flere kunne vært tatt med, men i denne omgang ble det disse 13.

Oslo, september 2008, Even Saugstad