Frie Fuglers Forlag, Postboks 69 Bøler, 0620 Oslo. E-post: post@frie-fugler.no Tlf. 909 21 575

 

> Frie Fuglers Forlag

> Byoriginaler, oversikt

Albert Møller
«Snipp-Møller»
(1864 - 1922)

Snodig skrue med høy snipp

Som den rene mannequinen skred Albert Møller rundt i Kristianias gater ved århundreskiftet – alltid i datidens siste mote. Den høye snippen ble hans varemerke og skyldtes et tapt veddemål. Som dirigent, musiker og revyartist var han mest kjent, men var også en dyktig og ivrig kunstmaler.

Albert Møller var i sitt ess når han kunne promenere på Karl Johan – gjerne midt i gata – og bli sett og kommentert av alle. For Albert Møller, eller Snipp-Møller som han ble kalt, likte å vekke oppsikt i sine flotte klær.
  Han brukte gjerne flosshatt eller skalk, og håndterte spaserstokken som en drillpike. Antrekket besto forøvrig gjerne av brodert vest, figursydd frakk med lyse silkeslag, mørke bukser og hvite hansker. Sammen med en velpleiet knebelsbart og den høye snippen helt opp til ørene, var det ikke å undres over at han vekket oppsikt. Han mente Kristiania-herrene ikke kunne føre seg korrekt, noe han til overmål demonstrerte at han selv behersket.
  På slutten av 1800-tallet og et godt stykke ut i neste århundre var han et fast trekk i bybildet der han gikk rank og stiv og kastet skjelmske, rullende blikk, mot høyre og venstre, begrenset av hva den høye, stive snippen kunne tillate. Med elegante bevegelser hilste han med hatten både til kjente og ukjente. «Det var som å møte et plutselig stormkast fra øst en vårmorgen. Det varmet og lyste opp ens sinn» sa en av Møllers få gode og nære venner, H. Østerholt.

Den høye snippen
Den ekstremt høye snippen som ga byoriginalen hans navn, klippet han selv ut i hvit kartong. Finn Reinert Gulbrandsen forteller i en artikkel i Søndre Aker Historielags årbok fra 1983 at hans foreldre ofte hadde besøk av originalen. De bodde da i Prinsens gate og Albert Møller var oppom for å låne saks for å kunne klippe til sin høye snipp, mansjetter og bryststykke.
   Et veddemål fra sin tid i Paris skal visstnok være grunnen til at Møller valgte å gå med disse spesielle snippene. Han mente selv han ikke ville vinne en tegnekonkurranse han deltok i. I motsatt fall lovet han for all framtid å gå med like høye snipper som en kjent Paris-original brukte. Møller vant til sin egen forundring tegnekonkurransen og fikk sitt klengenavn – som det forøvrig ikke virket som han mislikte.

En skrue løs?
Mange trodde nok denne byoriginalen ikke var helt normal, siden han ikke oppførte seg som andre og lot folk le av seg. Tidligere ordfører i Oslo, Rolf Stranger, så ofte byoriginalen i sin barndom og karakteriserte ham som «litt gal». Men Møllers gode venn H. Østerholt forklarte hans noe eksentriske oppførsel slik: «Naturligvis hadde han en skrue løs, vil de fleste si. Sludder! Han hadde bare flere skruer i sin åndelige mekanisme enn de fleste. Og skruene satt fastere enn hos de fleste, – kanskje litt for fast. Han var et lyst hode med omfattende kunnskaper og allsidig talent. En radikal natur som ga pokker i de tradisjonelle grenser for smak og tone. Han var sin egen prest og dommer, et ensomt men lykkelig naturbarn.»
  Etter promenader på Karl Johan gikk han gjerne innom Günthers konditori på Egertorget hvor han hadde sitt stambord ut mot gaten. Det fortelles at han en gang kom dit og fant et pent antrukket par sittende ved sitt faste bord. Møller forlangte at servitøren flyttet paret umiddelbart. De to som satt ved Møllers bord var ingen ringere enn en av regjeringens statsråder med frue, så servitøren forsøkte å få Møller til å sette seg ved ett av de andre bordene. Den steile og bestemte Møller ga seg ikke og godtok ikke at han som var stamgjest måtte vike plassen for noen tilfeldige gjester. Servitøren så det som umulig å vise bort statsrådparet, hvorpå Møller sa: «Vel, da overlater jeg statsråden og hans frue mitt bord også for fremtiden». Han satte ikke sine ben i konditoriet siden.
    Eksentrisk, nevrotisk eller psykotisk vil nok være betegnelser som i dag ville vært brukt på Kristiania-originalen som hadde sine glansdager for over hundre år siden. Møller kunne for eksempel bryte opp midt i et selskap og fortelle vertskapet at det ble snakket så lite fornuftig at han ikke lenger ønsket å høre på så mye tull. Likeledes forteller historien at han kunne gå lei av intetsigende konversasjon på skipsdekket under sine mange reiser, og heller trakk ned i lasterommet hvor han tente et stearinlys og spilte sin cello eller fløyte.
   I 1900 ble det skrevet en sang tilegnet Snipp-Møller. «Møller-Polka» var skrevet av Emile Pettersen under pseudonymet Emile Petroe. Sangen ble uhyre populær – alle kjente jo Albert Møller som var avbildet på notenes forside.

De vil ganske sikkert se mig
tar på strøget De en trip.
Jeg har noget eget ved mig,
det eget er min snipp.
Jeg har alles øine me’ mig
når jeg tar min vante svip.
Uten praleri
er i maleri
jeg det største originalgeni.
«Eh bien» med en eleganse
tar jeg meg nu en polkatrip.

Xylografi
Albert Møller vokste opp i Kristiania sammen med fire brødre og en søster. Faren Hans var skredder fra Ullensaker og moren Anne Malene kom fra Stavern. Albert var en ivrig tegner helt fra han var liten, og det ble naturlig å utdanne seg som xylograf. Dette håndverket var en form for tresnitt som ble brukt ved trykking av bilder. Nåler og kniver ble brukt til å risse og stikke inn motivet i endeveden på harde treslag slik at de opphøyede partiene kunne avgi farge ved trykking. Utøveren måtte ha et stort kunstnerisk talent, som også Møller hadde.
   Albert Møller gikk i lære hos trykkeribedriften Brauner i Kristiania. I 1888 fikk han stipend og reiste til Paris. Her arbeidet han som xylograf og fikk stor anerkjennelse, blant annet etter å ha deltatt på verdensutstillingen i 1889. Sine to år i Frankrike ga ham ikke bare faglig styrke, men også stor lidenskap for klær og fine manerer.
   Vel hjemme etter utenlandsoppholdet, startet han som selvstendig xylograf og jobbet blant annet for Dagbladet, Skillingsmagasinet og Folkebladet.
Xylografien var i bruk som trykkteknikk fra midt på 1700-tallet til tidlig på 1900-tallet da andre teknikker tok over.

Kunstmaler
Fram til 1895 kalte han seg xylograf, men håndverket var på vei ut og oppdragene ble færre. I Kristiania Adressebok for 1896 har Møller skiftet tittel til kunstmaler, en tittel han beholdt resten av livet selv om det var som musiker han etterhvert hadde sin hovedinntekt. Fra 1906 til 1914 hadde han atelier og hybel i Tollbodgaten.
   Møller hadde en sikker pensel og godt blikk for malerkunsten. Både portretter og landskapsmalerier laget den produktive kunstneren og i hytta som han etterhvert fikk bygget på Oppsal, var vegger og tak dekket med egne bilder.
Det fortelles at han en gang så ett av sine bilder utstilt hos en kunsthandler i Kristiania. Han gikk inn og spurte hvem som hadde malt det, og fikk til svar at det var usignert, men at man antok det var Edvard Munchs verket. Møller fortalte at han hadde malt det, og noen dager etter var maleriet fjernet fra kunsthandlerens vindu. Men Møller var god nok, og anerkjent nok, til at ett av bildene hans ble solgt for hele 400 kroner. Og det var mye penger tidlig på 1900-­tallet.
   Den allsidige kunstneren skrev også i ukebladet «Folkebladet» som kom ut mellom 1880 og 1921, og undertegnet artiklene med bare en «M».

Hytte på rot
Albert Møller var blant de første som slo seg til på Oppsal etter at Anton Tschudi kjøpte Søndre Oppsal gård og utparsellerte tomter i 1902. Område ble regnet som meget avsides, med Bryn jernbane som nærmeste offentlige kommunikasjonsmiddel. De rimeligste tomtene i skogen gikk for 50 kroner målet, mens tomtene som lå nærmere vei kostet 200 kroner. Møller fikk bygget en hytte i det som da ble kalt for Oppsalskogen ved Wilberg, ikke langt fra der Kampheimveien går i dag. Hytta var meget enkel; Fire grantrær kuttet i passe høyde over bakken dannet hjørnestolpene og tak og vegger var festet til disse. Folk som besøkte ham i hytta skal ha sagt at dette var første gang de hadde vært i et hus på rot.
  Etter noen år kjøpte han en bedre tomt og bygget det som i Oppsal vels jubileumsberetning fra 1954 betegnes som en «rommelig bungalow med peis og en herlig utsikt over Østensjøvannet». Hans nye hytte lå ved Østensjø terrasse, og Møller selv karakteriserte hytta som sitt «slott» der det lå med store vinduer som ga panoramautsikt over landskapet. Han fikk nå sin fagkollega, xylograf Bernt Gulbrandsen, som nabo og omgangsvenn. Gulbrandsens sønn, Finn Reinert, beskriver sitt første møte med Snipp-Møller omkring 1907 slik:
«Vi var noen småbarn i 5 - 6 - 7 års-­alderen ute, og det kom en flott herre nedover veien, svingende sin stokk med krumt, sølvbelagt håndtak, og vi ropte «Snipp-Møller» etter ham. Men Snipp-Møller mestret situasjonen. Med stokken sin fanget han en gutt om nakken, klappet ham på hodet og snakket hyggelig til ham, og det ble bare moro og latter. Vi fikk til og med sukkertøy av ham. En annen gang, husker jeg, kom han syklende på en flott sykkel med gule trefelger. Han fortalte det var en fransk sykkel, og at denne sykkelen var den fineste i verden. Alle vi ungene var naturligvis mektig imponert.»
   Møllers hytte på Oppsal var kun beregnet på sommerbruk, uten isolasjon og grunnmur. Det ble derfor en kjølig tilværelse for byoriginalen da han flyttet fra sin hybel i byen for å bo permanent på Oppsal omkring 1915. Men Møller visste råd; i et hjørne av hytta laget han et eget, lite rom – en kasse – som han kledde med flere lag avispapir på vegger, tak og gulv og spikret på en ekstra bordkledning. En parafinovn ga litt ekstra varme til hans lille soverom, som han selv betegnet som «kahytten». Likevel var det nok en både kald og ensom tilværelse vinterstid, og ofte besøkte han kollega og nabo Gulbrandsen hvor han fikk både mat og varme.
   Snipp-Møllers vei (som på gateskiltene feilaktig er skrevet uten bindestrek) ligger på Oppsal og går som en kort sløyfe mellom Eftasåsen og Tyristubbveien. Veien fikk sitt navn i 1968 og ligger ikke langt fra der Snipp-Møller hadde sin første hytte.

Musiker og revyartist
Møller var en habil fløytist og spilte ved Christiania Theater. Han hadde også opptredener i både Finland og Sverige og var også ved Solistkapellet på Grand i Bergen i flere år. Amerikalinjens «Kristianiafjords» hadde ham også i sitt skipsorkester en periode.
   I Kristiania dirigerte han sitt eget lille ensemble på en restaurant på hjørnet av Akersgaten og Tollbugaten. Den dirigerende fløytisten og hans orkester ble meget populært, og restauranten hadde godt besøk. Fram til første verdenskrig var Møller mye i utlandet og opptrådte etter sigende med fløyte på fine restauranter og sammen med orkestre i Paris, Berlin og Wien.
   Hans yngste bror Wilhelm var også utdannet innen grafisk bransje, og var også en ivrig musiker. Han spilte blant annet fiolin i Typografenes Orkester. Broren bodde flere år i USA og Albert var også med over og spilte sammen med broren i Minneapolis Symfoniorkester.
   Snipp-Møller likte å være i rampelyset, enten det var på scenen eller på Karl Johan. Det var selvsagt at folk stoppet opp og så på ham, og barna pekte og ropte. Han var ofte karikert og omtalt i datidens populære vittighetsblader som «Vikingen», «Hvepsen» og «Veslefrik» noe som heller ikke så ut til å plage Møller.
   På de populære hovedstadsrevyene ble han omtalt og opptrådte også selv. I en revy på Centralteatret var hans enkle oppgave å gå over scenen et par ganger mens han hilste med sin bowlerhatt mot publikum, slik bare Snipp-Møller kunne. Det var nok til å fremkalle stormende jubel i salen. Han opptrådte også på Dovrehallen.
   Senere ble han engasjert ved Carl Norbecks sirkus som hver vår slo opp sitt telt på den da ubebygde tomta i Stortingsgata 28 – kvartalet som nå blant annet rommer Saga kino. Dette var omkring 1917 og Møller var langt over sin blomstrende ungdom. Han var likevel meget glad for dette engasjementet i en ellers så trang tid. Oppsalgutten og naboen Finn Reinert Gulbrandsen fikk fribillett til forestillingen og beskrev opplevelsen slik: «Jeg husker ikke så meget av den øvrige forestillingen, men Møllers opptreden, da han gikk rundt i manesjen i sin påkledning fra gamle dager, grå sjakett og stripete benklær, høy snipp opp til ørene, svingende med sin stokk mens han sang en vise om seg selv, gjorde et forstemmende inntrykk på meg. Han likte sikkert å opptre for publikum som i gamledager, men han virket samtidig litt sky og forlegen. Han var nok ikke så sikker i sin opptreden som han vel var i sine glansdager på Karl Johan.»
   Behovet for å vekke folks oppmerksomhet var alltid stort hos Møller. Når den høye snippen og det spesielle ganglaget ikke lenger var nok, fant han på nye innfall for å vekke folks interesse. Som da han dukket opp i Slottsbakken som skiløper på en fin vintersøndag. Iført lakksko, lyse gamasjer, dress og flosshatt sto han utfor bakken mot Karl Johan.

Kino-cellist på gjøvik
Uvisst av hvilken grunn bestemte Snipp-Møller seg i godt voksen alder for å lære å spille cello. Han tok undervisningstimer i cellospill, og overgangen fra fløyte til strykeinstrument tok tid. Lett var det heller ikke å få engasjement som nyutlært, middelaldrende cellist.
   Han fikk jobb som kinomusiker på Gjøvik kommunale kino i 1920, 56 år gammel. I den nye byen med sitt nye instrument slo han seg til ro og levde et mer tilbaketrukket liv enn i Kristiania. Han var godt likt både blant kolleger og naboer.
   Albert Møller døde brått 4. januar 1922. Det var hjertet som sviktet. Dødsfallet ble omtalt både i lokalavisene på Gjøvik og i hovedstadsavisene. Nekrologen i avisen «Vestopland» lød slik:
   «Snip-Møller pludselig avgaat ved Døden.
Albert Martinius Møller – den gamle Kristiania-Original – som er bedst kjendt under Navnet Snip-Møller, er Nat til igaar pludselig avgaat ved Døden, rammet av Hjertelammelse, 58 Aar gammel.
Møller var egentlig utdannet som Zylograf og var i flere Aar ansat i Jacobsens Klicheanstalt og Skriftstøperi, Kristiania.
Møller fartet i sine yngre Aar vidt om i Verden, saaledes var han flere steder baade i Frankrike og Amerika for at søke videre Utdannelse i sit Fag.
For et Par Aar siden kom Møller fra Bergen hit til Gjøvik for at overta Posten som Cellist ved Gjøvik kommunale Kino. Og denne Stilling fyldte han paa en fortjenestefuld Maate.
Tirsdag spilte han paa Kinoen: om Natten avgik han ved Døden.
Møller var i et og alt en original Mand med kunstneriske Ambisjoner. Ved siden av Musiken drev han med Landskapsmaleri, nærmest for sin egen private Fornøielse.
Snip-Møller var personlig en snild, godhjertet Mand, som ikke efterlater sig nogen Uvenner.»

 

De kjenner vel Møller med den høye snipp,
ja det gjør De nok.
På «strøket» man ofte ser ham ta en tripp
med sigar og stokk.
Aa male det kan han, men jeg vil dog si
dog best han er ut på frieri
ja, folk de ler
hver gang de ser
ham spille kavaler.
:/: Snipp-Møller man no kan se
som fløytist på en kafé
Snipp-Møller han gir seg ei,
ja, for han er større kunstner han enn meg. :/:

               Sangen om Albert Møller framført på Dovrehallen